Bakgrunn
Når noen utvikler et rusproblem, rammer det ikke bare den rusavhengige selv, men et helt samfunn rundt. Alle arenaer der den rusavhengige ferdes, blir berørt. Noen av dem som rammes hardest, er pårørende. Når man vet at for hver rusavhengige finnes det foreldre, søsken, barn, kjæreste/ektefelle og andre nærstående, ser man at ringvirkningene i den nære sfæren er, eller kan være, store.
Pårørende er en stor og uensartet gruppe, men vi har noe felles: En vi bryr oss om har et problem med misbruk, og misbruket påvirker hverdagen negativt.
Mange pårørende utvikler fysiske og psykiske plager, som søvnløshet, muskel- og skjelettplager, angst og depresjon. Mange føler skyld over det som har hendt, og strekker seg langt for å får «sin» rusavhengige på rett kjøl.
Fortsatt er det knyttet mye skam til det å være pårørende til en rusavhengig, og det tar ofte lang tid før pårørendegruppen innser at vi trenger hjelp. Når vi først ber om det, har vi ofte brukt lang tid og mye krefter på å forsøke å løse situasjonen selv. Derfor er det viktig at hjelpen kommer fort.
Det er stor variasjon av hva som finnes av hjelpetilbud i de ulike kommunene. Noen steder finnes det mestringskurs i kommunal regi, eller organisert av DPS. Noen steder holdes det kurs i regi av organisasjoner, som iVareta eller NKS. Selvhjelpsgrupper tilbys av bl.a. NarAnon, AlAnon og A-larm.
Å dele erfaringer med andre pårørende, trekkes fram som viktig av mange. Det at noen forstår hvordan vi har det, og det å se at andre har gått veien før og fortsatt står på beina, kan være til god hjelp.
Det er noe av bakgrunnen for at Pårørenderessurs Ung Rus (PUR), en likepersonsordning administrert av Fossumkollektivets venner ble til.